Showing results by narrator "Andreas Berg Korsby" in All Categories

I 1933 tok Adolf Hitler over makten i Tyskland. Han hadde forført befolkningen med gylne løfter om ro og orden samt om gjenreisning av det stortyske riket. Like elegant utnyttet han de andre vestmaktenes angst for konfrontasjon, slik at han uhindret kunne ruste opp. Før naboene ante uråd, rykket tidens mest moderne krigsmaskin over de grensene som hadde blitt fastlagt etter 1. verdenskrig. Hitler sto ikke alene.

1. september 1939 angrep Hitler Polen. Landet skulle erobres lynraskt før Storbritannia og Frankrike rakk å komme til unnsetning. Massive tyske panserdivisjoner dundret fram, effektivt støttet av Luftwaffe, som knuste den polske hærens bastioner og ødela broer, veier og radiostasjoner. Polakkene forsvarte seg overraskende tappert men måtte til slutt kapitulere. Den 6. oktober var Polen i tyske hender. Våren 1940 gjennomførte tyskerne sin blitzkrieg i deler av Sentral- og Nord-Europa.

Klokken var 3.14 den 22. juni 1941. Langs en 1800 kilometer lang linje fra Østersjøen i nord til Romania i sør satt tyske soldater klare til kamp. Ett minutt senere etter brøt helvete løs. Luftwaffes fly satte kursen mot mål bak linjene til Den røde armé, og artilleriet åpnet ild. De fryktede tyske Panzer-stridsvognene fulgt etter – som spydspissen i Operasjon Barbarossa, Hitlers angrep på Sovjetunionen. Med 3,7 millioner soldater var invasjonen historiens til da største.

Tyskerne og deres allierte i Øst-Asia, japanerne, virket uovervinnelige. Siden krigen startet, hadde aksemaktene gått fra seier til seier, men høsten 1942 snudde krigsbildet. På den lille stillehavsøya Guadalcanal tvang amerikanerne japanerne ut av jungelen og gjenerobret en viktig flyplass. Og på Østfronten frøs Hitlers enorme felttog fast ved Stalingrad, der Den røde armé intenst forsvarte hver eneste gate og fant en sterk alliert i den russiske vinteren.

En skvadron jagerfly av typen Grumman Hellcat lettet fra hangarskipet USS Enterprise 4. juni 1942. Like før hadde fly fra den japanske marinen angrepet den amerikanske basen på Midway, en øy midt i Stillehavet. Japanernes mål var å ødelegge basen og ta full kontroll over Stillehavet. Men angrepet var avslørt på forhånd av amerikanske kodebrytere, og U.S. Navy var klar til å slå hardt tilbake mot fiendens hangarskip. De to flåtene kunne ikke på noe tidspunkt se hverandre, men sendte derimot angrepsbølger av fly flere hundre nautiske mil over havet på jakt etter fienden.

25. august 1944 rullet de franske og amerikanske divisjonene inn i Paris. De svette og slitne soldatene ble kysset og fikk overrakt blomster og vin. Hitlers guvernør hadde overgitt seg, og nazistenes svarte og røde hakekorsflagg ble skiftet ut med trikoloren på alle offisielle bygninger etter hvert som befrierne nedkjempet tyske soldater som hadde forskanset seg rundt om i byen. Resten av landet var likevel ikke befridd, og i resten av Europa raste krigen fremdeles. Tidlig om morgenen 16. desember brøt helvete løs i Ardennene i Belgia.

Den 27. januar 1944 erklærte Stalin Leningrad for befridd. Etter to og et halvt års beleiring trakk vernemakten seg tilbake. Den røde armé forfulgte de motløse tyske soldatene som på bare tre dager ble drevet 100 kilometer vestover. Oppmuntret av seieren besluttet general Govorov å befri Estland. Men i slaget om elven Narva satte tyskerne en stopper for planene hans, og frontlinjen stoppet midlertidig opp. Men tyskerne var ennå hardt trengt fra alle kanter.

I 1943 var bildet på Østfronten snudd. I begynnelsen av felttoget rullet tyske stridsvogner over all motstand på vei inn over de russiske steppene. Men etter hvert fikk de slaviske "undermenneskene" overtaket og gjorde det vidstrakte landet til et helvete for Hitlers invasjonsstyrker. Nesten 100 000 soldater ble tatt som krigsfanger etter slaget ved Stalingrad tidlig på året. Og midt i juli vant Den røde armé et avgjørende slag mot vernemakten etter en taktisk genistrek i historiens største panserslag. Også mange skandinaver i tysk tjeneste fikk kjenne på lidelsene på Østfronten.